Internett er så tregt at eg nesten ikkje får lov å skrive, og det er leggetid for lenge siden, så her er ein oppdatering som er mindre enn micro:
I dag har vi kjørt frå Maputo til Swaziland. Vi cruisa rundt i Maputo en liten stund (i den grad man kan bedrive denslags i afrikanske hovedstader) før vi satte kursen mot grensa. Grenseovergangen gikk overaskende fint, og doen på grenseovergangen var ikke overaskende veldig dårlig!
Vi hadde ein pit-stopp på veien med mat og litt shopping før vi satte kursen mot der vi bor disse dagene. GPSen lider av persolighetsforstyrrelser og leda oss atter ein gang ut på feil vei (ein sånn vei der det var helt ok å ha land rover) og mannen debuterte som blotter.
Vi kom oss omsider frem til Matenga lodge. Her bor vi i en hytte som står på påler, med fantastisk utsikt over det fantastiske landskapet! Herlig å endelig se fjeller igjen!
I morgon er det rafting, og nå er det leggetid.
Midt ute i skogen påsto GPSen at vi skulle sove! Mannen trodde ikkje på GPSen og debuterte som blotter istedenfor, før vi kjørte til der vi egentlig skulle sove…
Dagens funfact: Norske turister har ikkje mobildekning i Swaziland (sjølv ikkje på Botswansk telefon).
I dag… …har vi stått opp superubermongotidlig (4.30!!!) for å se på dyrene i Afrika og alt de har å gjøre.
…har vi reist frå Krugerparken i Sør-Afrika til Maputo i Mosambik.
..har vi fått atter eit stempel og eit superfint klistremerke (med bilde) i passene våre.
…har vi oppdaga at trafikken i Maputo er sjuk! Supersjuk!
…har vi atter ein gang bestillt tilfeldig mat frå ein meny vi ikkje forstod noko av, fordi vi ikkje kunne språket med likevel fått brukbar mat (denne gangen uten dill og sylteagurk).
…har vi sett havet (og en ferje) for første gang på lenge.
…har vi snakka med Laffen på skype.
…har Olav Emil blitt kalt for «Jesus Christ» av tilfeldige på gata.
…har vi ligget på ryggen i bassenget heilt aleine og sett på stjernene (alle ca 15 om ein legger godviljen til).
De siste tre dagene (siden forrige oppdatering)… …har vi vært i Krugerparken i Sør-Afrika.
…har vi sett ein heil haug med spennende dyr.
…har vi spist ein heil haug med spennende dyr!
…har kona blitt sobrennt på venstrearmen, og mannen på høyrearmen. …har vi fått nytt yndlingsspill.
Vi savner… …Laffen!
…Norsk internett!
Og vi avslutter med atter eit av livets store spørsmål (dette er kanskje eit av dei aller største): Korleis i alle dager klarer ein å få eit slikt solskille? Forslag mottaes med stor takk! (Ikkje fordi eg har lyst på eit sånn skille, men fordi eg nesten ikkje får sove fordi eg funerer sånn på at det går ann).
Nå har vi kommet frem til eit passe ok overnattingssted nokon mil utenfor Johannesburg, midt i snobbestrøket.
Plassen har både badebasseng, internett og ein lapp som sier at de serverer middag (og meny) men de har teite stikkontakter og stengte dører overalt. Resepsjonisten stakk heim fleire timer før tida, så nå har vi spist bensinstasjonbrød med syltetøy til middag. Skuffa… Flaks at vi spiste middag til frokost!
Snart forsvinner eg! Bare fordi alle skal lage så teite hull!
Vi står opp relativt tidlig i morgen og reiser til Krugerparken. Begynner å lure på om Olav Emil er lei av meg, for han har bestillt eitroms minihytte med enkeltsenger. (Og nesten 100% sikkert uten internett). Dagens funfact: Olav Emil har større nesebor enn meg
I går var shoppedag, og siden dette ikkje er ein fjortisblogg dropper eg å skrive en lang liste over alt vi har kjøpt. Uansett er det muligens fare for overvekt på flyet… (Både med meg og bagasjen min). Eg kjøpte bursdagspresang til pappen min. 3 personer (2 som pakke og ein som såg på) brukte ca 15 min på å få den bein og fin, mens vi hadde det litt travelt. Nå skal pakken passere 5 landegrenser før den kommer frem til mottakeren, så det blir spennende å se om det var verdt alt stresset. (Olaug får og bursdagspresang, men den pakker eg heller inn sjøl, så eg kan bruke ferien på å ha det gøy)
Ellers fikk jeg se taket på huset Olav Emil bodde i da han var liten og skolen han gikk på. Fint tak og fin skole.
Vi var og på middagsbesøk hos ei norsk dame som bor her nede. Det var koslig, og vi fikk endelig ha fysisk kontakt med hund igjen:
Nå er vi klare for avreise mot Johannesburg for en natt før turen går videre til Krugerparken 3 netter. Det er veldig mulig at vi er uten internett en stund nå, så om vi forsvinner herfra er det forhåpentligvis fordi vi ikkje har nett, og ikkje fordi vi er spist av løver og tigre.
Dagens funfact: Bilsterioen vår liker ikkje Taylor Swift.
Sålangt har vi reist frå A (som er Johannesburg, men som er gjemt bak en «O») til J i Gaborone. Her er planen for resten av turen:
I overimorgen reiser vi frå Gaboroe og Botswana til Sør-Afrika. Eit eller anna sted i nærleiken av Johannesburg finner vi oss overnatting ei natt før turen går videre til Kruger-parken. Parken for snobbejenter som er lei av å køyre rundt i villmarka med vond rygg og våte klær.
I Krugerparken blir vi 3 netter før vi reiser videre til Maputo som er hovedstaden i Mosambik. Med andre ord skal vi få se havet igjen for første gang på 3 uker (eg har aldri vært så lenge utan hav før). Vi overnatter i Maputo en natt før vi reiser videre til Swaziland. Der blir vi 3 netter og har blandt anna bestillt ein dag med rafting. Etter dette er det tilbake til Sør-Afrika der vi skal overnatte ei natt ved Johannesburg før vi leverer bil og setter kursen heim til det kalde nord!
Så innan vi kjem heim har vi fleire nye land på lista vår (eg har heile 5!), og vi er eit hakk nermere å knuse Lars Peder si liste over besøkte land!
…Og ellers da? I dag har vi, i ekte «Tore på sporet» stil rota oss ut på den Botswanske landsbygda og leita etter Dolly, som var Olav Emils families barnepasser/hushjelp/bestemor. Etter litt om og men, og litt leiting (det finnes vist meir enn ei elefantdør i den bygda) fant vi henne og deler av resten av familien. Så i dag har vi hatt ein veldig koslig dag med to koslige besøk (eit hos Dolly og eit hos dattera).
I morgon skal vi henge i byen og på middagsbesøk hos nokon norske som bor her nede.
(Ellers er det verdt å få med at eg kanskje har vært på ein eller annan form for skjult kamera her nede: Ein eller annan gutt (med litt halvdårlig engelsk) kom bort til meg med ei flaske (av helsekosttypen) og lurte på kva utrykket «wind» kunne bety. Eg trodde først han tulla men han sa at han var nyansatt og at det å snakke med kundene om luft i magen var ein fin måte å lære seg engelsk på. Han kom også med andre beskrivende utrykk… Personal-opplæring i Botswana er vist litt… spesiellt!)
Dagens funfact: -I Botswana selger de flasker med ting som skal hjelpe mot luft i magen.
-De selger og brus med tannkremsmak og brus med hostesaftsmak (Dette er kanskje litt for subjektivt til å være fakta men: ingen av delene smaka godt!)
-Det ofisielle språket i Mosambik er portugisisk og beherskes av halve befolkningen og riksvåpenet deres inneholder bl.a ein AK47.
-Swaziland er monarki og feirer uavhengighetsdag på bursdagen til Olav Emil (6.sept). Gjennomsnittlig levealder er 39,5 år.
Kona er trøytt og mannen sover. Og siden kona er lat og trøtt og bildeopplasteren for en gangs skyld virker eit par hakk over gjennomsnittet blir det i dag eit finfint bildeinnlegg. 20. og 21.januar i bilder med kakefestbonus, eksklusivt for alle lesere der ute.
Denne bloggen er ikkje som alle andre blogger, så vi begynner med bonusen (for å få det i kronologisk rekkefølge: Kona er hot fordi mannen og kona akuratt har spist hot middag. Og kakene smakte bæsj (for å si det på den pene måten) og gikk rett i bosset (eller søppelet som de sier på østlandet).
20. Januar
Ekteparet våkner litt for tidlig på hotellrommet sitt i Maun. Kona får tilbake klær, og kan for første gang på relativt lenge ta på seg reine, tørre klær! Fast-food-frokosten blir inntatt på den lokale burger/frokost-sjappa og ekteparet setter kursen enda lenger sør… På vegen blir ekteparet vitner til groteske, kule gribbe-scener! (Omnomnom!)
Ekteparet (fortrinnsvis mannen) kjører over 500 km den dagen, til eit sted lenger sør i landet, som kona ikkje husker navnet på. Det kan nevnes at stedet vi overnatta på burde hatt nesehorn (ut ifra navnet å dømme) men de fant vi ikkje. Det kan og nevnes at stedet ikkje hadde internett, men rikelig med insekter… Slik så veiene ut i parken… …Og slik såg kona ut fordi mannen tvang henne til å kjøre bil i alle de skumle sølepyttene.
Og slik såg hytta ut. Med unntak av innsektene (som hadde nok av innganger å velge mellom) var dette en veldig ok plass med en veldig ok pris. Kunne godt tatt en natt til her… …Og slik såg det ut da vi kom til resturanten for å spise middag og mannen ville demonstrere hvorfor brusen er best oppi boksen.
Grønn brus frista ikkje kona, så hun tok seg ein øl for å slippe å køyre heim. Resturanten hadde full kontroll på at damene alltid skal serveres først, men det er føste gang vi har vært på en resturant som faktisk viste at det var konasom var mannen i forholdet! Utsikten frå middagsbordet.
Mannen og kona køyrer tilbake til hytta, og sover nesten heile natta bortsett frå dei gangene dei våkner fordi de blir bruk som landingsplass for innsekter.
21.Januar Zazu II står klar for å ønske mannen god morgon og for å minne han på den grusomme sjebnen han gav Zazu den første.
Kona våkner og er trøytt og kald og har mest lyst å tilbringe resten av dagen under teppet (men ikkje forran speglet, det var kun til stede for å ta illustrasjonsfoto). Med god hjelp av ein dårleg kopp kaffe klarer likevel mannen å tvinge henne opp. Mannen har bestemt at dei skal tidlig opp for å køyre i parken for å se på nesehorn og andre rare dyr. I Parken ser dei…
…blandt anna ein einsam gnu. Dei såg og mange andre einsamme gnuar. Gnu er eigentleg flokkdyr, men i denne parken hadde alle gnuane hatt ein stor gnu-krangel! Og Timmy kom å satte seg på låret mitt! Han forstod fort at han ikkje var velkommen (kanskje da eg brølte høgt og hoppa ut av bilen). Timmy hoppa hvertfall og satte seg i baksetet, og etterhvert hoppa han heldigvis ut. Det kan nevnes at mannen (som eigentlig er dama i forholdet) heller ikkje liker innsekter. Hvertfall ikkje i sjegget.
Og så såg vi eit dyr eg ikkje hugsar namnet på i farta… Han var litt lang i maska fordi han akuratt hadde høyrd nyheita om gnu-krangelen! Den kulaste fuglen i verda (på delt førsteplass med Emu, struts, gribb, hornbill og emoful). Mannen og kona såg og zebra, sjakal, antilope og impala. Men ingen nesehorn, løve eller tiger! Kanskje neste gang… På vei ut av parken døde vi nesten, men det gikk bra. Vi kom oss til nærmeste bensinstasjon, og lærte at Land Rover i det minste gir beskjed tidlig om at man holder på å gå tom for drivstoff. (De gir og beskjed så høyt at kona mistenker at 90% av alle ulykker med land rover innvolvert er forårsaka av lite drivstoff!) Her har kona akuratt vært på dagens beste offentlige toalett. Det kan nevnes at konkurrenten til denne flotte busken var ein herredo med pissoar i naborommet, utan dolokk med bæsj på steder kona ikkje kan forstå hvordan har havna der…
Etter over 350 km på veiene kom ekteparet omsider frem til Gaborone. Her er det grønnt vann, luksusresturanter og kelnere som er for snobbete til å like oss… Mannen fikk beskjed om å se fattig ut, men såg bare ekstra glad ut… Dette lover dårlig for vår felles økonomiske fremtid…
Dagens funfact:
-Gaborone uttales Hrabåråne (sånn ca).
-Når man skal sjenke kånjakk må man sjenke akuratt nok til at man kan legge glasset på siden uten å søle (lærte kona av avhodsmannen).
-Hvis man er i Afrika og glemmer å smøre seg inn med solkrem kan man bli solbrennt.
-Hvis man går på google og søker «overmedisinering av eldre+artige bilder» kjem bloggen min ganske høyt opp på lista! (Nokon har gjort det.) Folk som søker etter «Dill til lastebil» har og klart å rote seg innpå her…
Hvis eg skulle finne på å bli spist av ei løve (eller tiger) og døy her nede vil eg ha denne sangen i begravelsen av restene av det som er igjen av meg. (Eg håper såklart ikkje det skjer, sjølv om det hadde vært kult å se ei løve. Og om det skjer har eg gitt mannen beskjed om å ta bra bilder!)
Ekteparet våkner opp relativt tidelig på morgenen. Det har regnet nesten hele natta, så de lurer på om veiene sørover er kjørbare. Det regner fremdeles så ekteparet dropper frokosten og vender nesen og land roveren sørover.
Dette kunne blitt eit relativt spennende kapittel i boka om den romantiske tragedieferien, men kona har allerede bare få dager etter de tragiske hendelsene fortrengt det meste.
Så for å gjøre en lang historie kort (og mye mindre spennende) eit kort sammendrag:
Okavango-veiene i regntida er altfor heftige for kona som både har vondt i ryggen og ikkje orker tanken på kombinasjonen vann og leiebil med egenandel på en passe bra månedslønn. Korleis dette gikk får du sjå på film når vi kjem heim til skikkelig nett (og tar oss tid til klipping og liming). Vi kan røpe at ingen av oss drukna. Kjøpesenteret i Khwai.
Etter mykje om og men og litt syting og klaging kjem ekteparet frem til Khwai. Problemet er bare at dei ikkje veit kvar i Khwai dei skal. Til slutt har dei flaks og finner campingplassen sin, og skal til og lage seg eit lite måltid idet mannen plutselig spruter blod overalt (hvertfall bittelitt).
Mannen får behandling og kona er sint fordi hun må jobbe i ferien (eller egentlig ikkje). De lager seg kvelds og tar tidelig kveld på grunn av mangel på bålplass og ved.
Del 3: Xakanaxa 17.januar:
Atter ein dag våkner ekterparet tidelig på morgonen i Land Roveren sin. Og atter ei natt har det regna mykje, slik at ekteparet igjen lurer på kva dagen vil bringe i form av utfordringer på vegene.
Dagens første utfordring kjem når Herr Nilson finner ut at han vil stjele frå kona. Sjølv om det står «LK’s» på embalasjen tar Herr Nilson pakken med seg til troppen av eit tre, men han finner heldigvis ut at metall og plast ikkje er så digg og slipper tyvegodset ned igjen.
Ekteparet tar turen innom ein av dei relativt mange park-gatene (som i gate på engelsk) og finner ut at veiene skal være kjørbare og at Xakanaxa uttales «*klikk*kana*klikk».
Og igjen: For å gjøre en lang historie kort: Ekteparet kom seg frem, men aldri før har kona knaska så mykje paracet og ibux.
Da ekteparet kom frem fant dei ut at Xakanaxa egentlig ikkje er ein plass, bare enda meir skog med campingplass.
Ekteparet er slitne, og kona har ekstremt behov for å tørke klær etter den uheldige hendelsen med den blå baggen på biltaket. Etter eit par timar (og lunsj) kommer regnet og det er naturligvis slutt på klestørkinga. Resten av dagen blir brukt på meiningslause ting, som å ikkje tørke klær og å ligge i teltet pakka inn i tepper for å holde varmen (i Afrika!!!)
Del 4: Maun 18.januar:
Atter ei forblåst uværsnatt. Denne natta får vi bevist at takteltet tåler det meste. Etter ei lang natt med lite søvn, vondt i ryggen, våte klær og nye myggstikk våkner kona og er sur og gretten. Mannen har heldigvis sovet litt meir og er ikkje like gretten.
Atter ein gang dropper ekteparet den viktige frokosten, setter seg i bilen og vender nesen mot sivilisasjonen og Maun. En by som til og med har internasjonal flyplass ifølge ein kollega av kona som har googla.
Veiene er dårlige og humpete og den stakkars kona har vondt i ryggen og drømmer om sportsbil på motorvei og sterkere smertestillende stort sett hele veien nedover.
Atter ein gang blir vi stoppa, og Botswana tar igjen fra oss kjøttet vårt. Denne natta skal vi bo på hotell i nærleiken av mat og butikk så vi tar det ikke så tungt denne gangen.
Ca. 3-4 mil frå Maun treffer ekteparet på eit anna ektepar (eller lignende) som har fått motorstopp med campingbussen sin. Dei vil at vi skal gi beskjed til det lokale politiet. Mannen er misunnelig på dette paret, med den stygge, gamle, tyske campingbussen som attpåtil har fått motorstopp. Kona forstår ingenting og håper mannen ikkje kjøper seg stygg campingbuss og køyrer gjennom Kongo og Bolivia når han kjem i midtlivskrisa!
Vel fremme i Maun starter jakta på eit passende sted å bo. På første forsøk finner ekteparet ein overprisa lodge med innrøykte «budsjett»-rom. Dei takker nei, og reiser videre.
På andre forsøk finner ekteparet Kamanga Lodge, som hadde ledig rom heile helga og litt hyggligere priser. Vaskeriservice hadde dei og (noko som kjem godt med når kona hadde ein heil bag med klamme, stinkende, våte klær). Edderkopper og dårleg jazz på høytalere rett utanfor rommet hadde dei og, men det er ein annan historie…
Afrikanett, dårlige nettlesere, store filer, dårlig tid og dårlig tolmodighet er dårlig kombo, derfor mangler bilder på 2 av dagene. Sånn er det bare…
Disse to dagene i Maun har forresten vært såpass innholdsløse at de ikkje får eit eget innlegg, bare eit eget avsnitt: Vi har hatt det flott, slappa av, spist god mat, kjøpt ein mobiltelefon (med botswansk nummer), vært på shopping, planlagt reiseruta, spist enda meir… Ja. Hatt ferie rett og slett! Vi har og hatt kakefest på rommet, men den var ein fiasko. Synd bildeopplasteren er for treig til å dele dei flotte bildene…
Dagens funfact:
-Zazu er barnevakten til Simba, i Løvenes konge (i tilfelle du lurte).
-«Franklin Roosevelt vas related to 5 U.S presidents by blood and 6 by marriage»
-Dei har snapple i Botswana!
Dagens not so fun fact:
-Zazu er død! Olav Emil fikk han i frontruta på vei til Maun.
Livets store spørsmål i Afrika (her kan du bidra):
-Kvifor får vi blå, pulveraktige greier på dekka våre når vi køyrer? Gjørma vi køyrer i er jo ikkje blå?
-Kvifor er pølser bua? Er det nokon som bøyer dei? Kvifor kan dei ikkje bare være beine?
-Korleis klarer afrikanere å «klikke» og snakke samtidig?
-Kven er du? (Eg har plutselig fleire lesere enn venner, nesten. Ikkje vær så sjenert!)
Tirsdag 15.januar våkner mann og kone opp i hver sin hotellseng i Kasane, nord i Botswana. Dagen før har de blitt enige om at resten av ferien skal bli bra, og de gjør seg klar for nye og spennende eventyr.
Frokosten ble inntatt i pøsende regn og animalske produkter ble handla inn. Det går jo tross alt ikkje ann å reise på tur i skogen i 4 døgn utan animalske produkter.
Ekteparet la fornøyde ut på ferden, og heldige som de var måtte de kun tømme bilen for kontroll en gang denne dagen. Kontrollørene fant ingen levende slanger den dagen heller, men det var såvidt de fant en død fugl, men mannen klarte i siste liten å riste av seg offeret sitt før vi kom til park-grensa.
De første 10 milene var på asfalt gjennom den den botswanske landsbygda. Ekteparet stoppa på veien og kona lånte do av verdens tykkeste KOLS-afrikanerdame og fikk hun fikk tilbud om å kjøpe stekte larver. Den feite KOLS-afrikanerdama (som sikker ikkje var veeeldig mye eldre enn kona) og alle afrikanervennene fikk seg en god latter da den kvite tullingen ikkje ville spise de gode larvene deres… Kanskje neste gang.
De neste 7 milene gikk på sandvei. Veien var fin og ekteparet var i Savuti på rekordtid (personlig rekord vel og merke). Litt «bil-porno» for de som er glad i den slags…
Da ekteparet kom frem sjekka de ut campingplassen. Campingplassen hadde relativt pen do, med tidenes mest underholdene dolokk, men de var enige om at det ikkje var noko stas å måtte på do om natta (sånn som kona ofte må). Kjipt å bli løvemat bare fordi man har lita blære…
Her burde det vært eit bilete av dei 2 finaste dolokka nokon sinne, men kona glemte heilt å ta med seg kamera på do…
Siden ekteparet ikkje hadde fått nok dyr og kjøring så var det ut på «veien» igjen. De rakk nesten 3 flotte timer med fin kjøring og masse dyr før det var tilbake til campingplassen for å lage mat og tenne bål før det ble mørkt. Spiseelefant og……akuratt ferdig med å bæsje elefant. Flyplassposering!SkilpaddeSå var det disse nyttårsforsettene som skulle brytes: Meir elefantbæsjing!Og litt tissing…
Mannen og kona lager seg god middag og nyter første kveld i ingenmannsland. Kona nyter halvbra/dårlig vin og fin musikk mens mannen legger seg tidlig.
På vei opp i teltet er det 4 øyne som stirrer på kona fra det høye gresset ca 50meter unna. Flaks at hun ikke måtte tisse! Lynet de så på mens de spiste kommer nærmere og i løpet av eit par timer er uværet i full gang.
Det kan nevnes at mannen på eit eller anna tidspungt av kvelden flytta baggen til kona opp på taket på bilen. Ikkje eit sjakktrekk med tanke på uværet og det faktum at tørre klær er mykje meir behagelig å ha på enn våte klær.
Legg merke til den flotte blå baggen på toppen av bilen. Ingen lur plass å legge ein blå bag, dersom du er glad i tørre klær!
Det skal også nevnes at vi hørte løver som sloss mot elefanter i løpet av denne natta. Kanskje det var løver som titta på kona før hun la seg, men heller tok seg til takke med en elefantbaby, siden kona var så kjappt oppe i teltet?
Siden dette innlegget ligger på nett betyr det at mannen og kona har kommet seg i live til sivilisasjonen igjen (ein dag før planlagt). Tittelen på illegget er forøvrig også tittelen på en Kaizers låt, og for konas del er det viktig å påpeke at turen gjennom ødemarka slettes ikkje har vært så veldig romantisk.
Dagens not so fun fact: Ødemarka er ikkje romantisk i meir enn ein dag (…og dette innlegget var altså om den dagen vi brukte opp kvoten vår)!
For ein forferdelig, grusom dag! Olav Emil er kjempesyk! Så syk at han endte opp hos en namibisk samlebåndslege som gav han en hestekur antibiotika og masse skumle medisiner som gjør sentralnervesystemet deprimert! Botswana tok alt kjøttet vårt, Land Rover er dustebiler og kjøleskap er ein nødvendighet i Afrika! Vi har ikkje kjøtt, men beina mine kompenserer med å se ut som kjøttkaker (evt. beina til ein mørbanka 70 åring som er overmedisinert med blodfortynnende).Turen gjennom ødemarka ble avlyst. Supermasse penger rett ut av vinduet! Deretter holdt vi på å dø i en grusom trafikkulykke før vi ble vitner til drap! Mannen er ikkje lenger avholdsmann! Vi drukner våre sorger i alkoholen, krangler og sover i hver vår seng.
Neida… Joda…
Bare eit bilete for å illustrere alt som er litt «ræva»…
Ting har vært litt ræva i dag (men ikkje såååå ille som det virker i første avsnitt). Vi trøster oss med at ting sikkert kunne vært mye verre. Som svigerfar sier «Det er Afrika».
(Kan og nevne at både safari, internett exploder og chrome tuller og at bildeopplastinga kollapsa ca halvvegs! Derfor er det ikkje så mange bilder i innlegget som planlagt, og det tok ca 10 x så lang tid!)
Her er eit sammendrag av dei siste dagene (og nettene):
11.januar
Det gamle ekteparet våkner opp og finner ut at helsa er litt bedre. Men bare litt. Vi våkner til surikatter utanfor soveromsvinduet, og gleeeeder oss til å komme oss ut i teltet igjen (Olav Emil gleda seg kanskje litt. Eg gleda meg ikkje så mye). Vi ble plassert på en litt for liten campingplass med en altfor stor øgle. Det skjedde egentlig svært lite denne dagen bortsett fra at det regna, vi spilte spill, eg knuste Olav Emil i spesiallaga ligretto for to, vi råna litt når renet gav seg og til slutt spiste vi oss altfor mette på overprisa buffet!
Her skulle det vært eit bilete av den altfor trange campingplassen med en altfor stor øgle på og eit bilete av den altfor store øgla… Men så ville ikkje nettleseren meir!
Benytter og anledninga til å nevne at eg virkelig misliker (sånn skikkelig sterkt) folk som pisser urinerer ved siden av der eg prøver å sove når det tar 20 sekunder å gå til nærmeste toalett! Hersens tyskere/sør-afrikanere/mannfolk!
12.januar
Natt til 12.januar er ein dårlig natt! Skikkelig dårlig natt! Den gamle kona er sint fordi den kjøttetende myggen har spist opp beina hennes. Dessuten er det masse teite lyder og flodhester og tissetrengte mannfolk som romsterer rundt på campingplassen. Den gamle kona sover ikkje så mye den natten. Mannen sover derimot veldig godt! Urettferdig godt!
Natta var omtrent som å ha denne filmen på repeat i 10 timer kombinert med uregelmessig urinering og flodhestromstering!
Vi står opp og kjører tur i parken. Koz
Motorvei-elefant
På ettermiddagen får den stakkars kona med den stakkars, slitne ryggen 45 minutter masasje for småpenger!
Vi dropper buffeten til fordel for KFC (Kentucky Fried Chicken) og avslutter kvelden med å søle oreomilkshake utover halve bilen.
Kona er einsam og drikker vin og rydder bil mens mannen sover!
13.januar – og atter eit stempel i passet: Namibia. Campngplassen
Kona står opp og går i dusjen for å forberede seg til meir masasje. I dusjen nyter hun det vakre dyrelivet i form av gresshopper som prøver å redde seg fra vannmassene med å hoppe desperat på veggen før dei faller nedi vannet igjen.
Ein time fantastisk masasje før vi vender nesa mot Namibia. Vi blir stoppa av politiet på vei gjennom parken, og når vi omsider kommer oss til grensa vil grensevaktene tømme bilen vår for å se gjennom alt innholdet, ikkje bare en men to ganger! «Det er Afrika»
I Namibia har de skutt alle dyrene sine, så alt vi så etter vi kom over grensa var litt kyr, eit par pusekatter, eit par høns og ein hund.
Vi fant oss overnatting og endte opp med luksushytte. Det må jo til. «Siste natt før 5 døgn i telt i villmarken» tenkte vi. Så feil kan man ta.
14.januar
I dag våknet vi opp i en luksushytte i Namibia. Vi stod opp tidlig, spiste frokost og kom oss av sted. «Vi må jo rekke Savuti før det blir mørkt».
Etter litt leiting finner vi sentrum av Katima. Første stopp er apoteket. Vi stiller oss i kø, og det viser seg at man må ha resept på ting, selv i svarteste Afrika. Og ikkje hjelper det med leger hjemme i Norge, når teknikken svikter.
Katima
Mannen ender opp med å stille seg i Doktor-køen sammen med ein heil haug med Afrikanere. «Dette kommer til å ta timer» tenkte vi. Kona stikker av for å starte handlinga til turen, men rekker ikkje å kjøpe meir enn ein namibisk kjole og ein «Angry birds»-caps før mannen sender melding om at han er ferdig (ca 10 minutter seinere). Her snakker vi samlebåndslege!
Etter turen på apoteket ender vi opp med en pencillinkur, fansy hostesaft med masse alkohol og andre suspekte legemiddler og en eske ganebedøvende-halstabeletter. Kona kjøper også med seg ein heil haug med andre ting. Apotek i Namibia = Nille med legemiddelavdeling!
Klokka begynner å bli masse, og kona er litt sint fordi kjøleskapet ikkje virker. Mannen maser ikkje nok, mener hun! De finner seg ein matbutikk, tømmer den, finner enda en og tømmer den og.
Da vi kommer til grensa er klokka enda mer! Bilen blir atter ein gang tømt (denne gangen ikke så grundig) og når vi omsider kommer inn i Botswana får vi beskjed om å levere fra oss alt vi har av kjøtt og frukt.
Klokka er masse, og der står vi! Helt aleine, på grensa mellom Namibia og Botswana UTEN KJØTT! Vi var enige om at det ikkje gikk ann å leve på ris og bønner (altså være vegetarianere) i ødemarka i 5 døgn, så da ble reiseruta endret til Kasane (atter ein gang).
Heller ikkje i dag frista det å legge seg i telt, så vi starta jakten på passe billig husrom. På første stopp (i rett prisklasse) traff vi en koslig dame som beklaga (veldig mange ganger) at det var fullt. Vi traff også ein stakkars vakt-berner sennen som sikkert synes det var kjempevarmt!
På neste stopp fikk vi napp. Vi endet opp på «Waterlilly lodge». Skikkelige senger for ein passe billig penge. «Internatskolefølelse» sa mannen, og kona var enig. Ingenting galt med det…
Etter ein telefon til leiebil-selskapet finner vi ein etterlengta midlertidig løsning på batteriproblemet på bilen. For å gjøre en lang historie kort: Kjøleskapet virker! Og så lenge vi husker å flytte batterikoblinga på bilen hver gang vi parkerer, så virker den og. Land Rovere altså…
Vi kjører en tur i parken, noko som nesten resulterer i denne grusomme trafikkulykka der ingen hadde blitt drept, men det hadde kanskje blitt fryktelig dyrt og ødelagt resten av ferien. Utvalget av dyr er heller labert, men det er i det minste mange av dem.
Deretter tar vi turen tilbake til lodgen der vi tar oss eit bad, før vi spiser ein bedre middag (ein av dei beste sålangt) og er vitne til at hotell-pusekatten dreper og knaser i seg verdens største gresshoppe!
Her skulle det være eit bilete for å vise hvor utrolig nær vi var ved å velte den teite bilen mens vi kjørte i parken.
Nå har mannen tatt hostesaften sin (med 10% alkohol) og kan vel ikkje lenger defineres som avholdsmann. Kona har kost seg med en hansa-øl utan biller (for de tok eg ut).
Vi har og snakka med Laffen på skype i dag. Det var kos! Laffen er fin! Vi savner Laffen!
WordPress prioriterer bra! Av alle de bra bildene som kunne blitt lasta opp kom dette med. Fjortisposering med ny Namibiaapotekhatt må til!
Ting begynner endelig å gå vår vei og vi er enige om at resten av ferien skal bli superbra! I morgon begynner vi på turen vi egentlig skulle ta i dag, men med en natt mindre på det første stoppestedet. Pencillinen og den magiske hostesaften har begynnt å virke. Vi har paracet, ibux, rikelig med vann og drivstoff! Klar for nye eventyr!
Dagens reisetips:
-Har du smarttelefon? Last ned felleskatalogen.nos app! Den er gull verdt når man er i utlandet og får mystiske medisiner fra namibiske samlebåndsleger. (Den er generellt gull verdt for spesiellt interesserte, så last den ned om du er spesiellt interessert!)
-Skal du leie bil? Drit i Land Rover! De er dyre, de virker ikke og lokalbefolkninga mobber deg!
Avslutter med denne, fordi den er flott, fordi Timon er kul og fordi Løvenes Konge 3 er verdens beste oppfølgerfilm (nesten på høyde med nr 1):
(Innlegget er skrevet og redigert i særdeles trøtt og lei tilstand. Eg nekter å ta ansvar for den grusomme vekslinga mellom nynorsk, bokmål og dialekt, skrivefeil, rot, mangel på bilder og den overdrevne vekslinga av 1.og 3.person!)
10.januar:
Det er lange dager på tur. Vi føler oss som eit skralt gammelt ektepar. Kona har lagt tabelettene til mannen klar på nattbordet, og nå klokka 20.30 er det straks leggetid.
9.januar reiste vi frå Francistown til Elephant sands. Det gamle, demente ekteparet hadde såklart glemt å ta ut penger, så da vi kom frem var det bare til å snu i døra (bortsett frå at det ikkje var nokon dører der) og køyre tilbake til nærmeste landsby for å ta ut penger. Men med 1000 elefanter langs motorveien (og den eine hadde ståtiss) hadde vi grei underholdning langs veien. Vi stressa tilbake for å rekke middagen, men det viste seg at middagen ikkje var klokka 19, men klokka 19 «african time» så vi ble mette (og rakk til og med å bli sultne først). Kona fikk til og med Botswansk Hansa pilsner til maten. Lenge leve hansa!
Her kan du se for deg eit bilete av ein elefant med ståtiss og eit bilete av ein hansa pilsner av den Botswanske typen.
Bilen ble parkert ved siden av en to meter høy martue med ein enda høyere tornebusk ved siden av og teltet ble slått opp. Febermannen slo muligens nye rekorder, og reiseapotektet ble nesten tømt (Så til deg som skal på tur i ingemannsland og tenker «Tja, hvorfor ikke ta med eit tilfeldig antall paracet og ibux for å rydde litt opp i medisinskapet?» Ikkje gjør det! Rasjonering av medisiner er ikkje så veldig stas!)
Her kan du se for deg eit bilete av ein Land Rover ved siden av eit tornekratt og ein to meter høy maurtue.
Lang og varm natt i Elephant sands. Mannen hadde feber og kona var flink i Angry birds. Ingen elefanter, men masse maur. Sånn sett hadde «Maur sands» vært eit meir passende navn.
Eg kan forresten nevne at eg aldri før har hatt såååå god samvittigheit for å droppe både tannpuss og håndvask etter toalettbesøk.
Her kan du se for deg bilete av vasken på «Elephant sands». Underteksten til dette bilete kunne f.eks ha vært «Eit bilete seier meir enn 1000 ord». Har du ikkje vært der aner du ikkje kva eg snakker om, så eit hint: Innsekter! Sinnsjukt mange innsekter!
I dag, stod vi opp litt etter soloppgang. Veien vi egentlig hadde tenkt å køyre (Hunters road) var i så dårlig forfattning (kanskje fordi det egentlig ikkje er ein vei) på grunn av regntida, så vi ble anbefalt å ikkje køyre den aleine, derfor hadde vi ekstra god tid. Mannen var fremdeles influensasjuk og kona begynnte å få vondt i ryggen etter 3 netter på 4 cm madrass, så vi så frem til å utvide reiseapoteket litt.
Med unntak av en tissepause på ei svart do køyrde vi direkte til Kasane, som er ein by heilt nord i Botswana. Som gamle ektepar flest var vi litt emo på grunn av den skrale helsa, så vi ble enige om at ei natt på hotell var tingen for å få gnisten (og ryggen og søvnen og helsa) tilbake.
Afrikanske apotek er så spennende at dei nesten fortjener eit eget innlegg, men for å gjøre ein lang historie kort: Vi er ca 168 piller rikere og over 2000 kr fattigere. Det kan nevnes at apotekturen hadde vært nesten gratis om vi tok med oss malariatabeletter heimefrå.
Vi tok turen tilbake til hotellet, spiste litt etterlengta piller og gikk for å spise lunsj. Ein eller annan luring hadde putta maten full av wasabi, men ellers var maten god. Ein apekatt stjal sitronen til stakkars mannen og sinte mannen ble nesten angrepet da han prøvde å jage vekk slemme herr Nilson.
Her kan du se for deg herr Nilson som spiser opp sitronbåten til Olav Emil.
Vi rakk akuratt ein etterlengta dusj mellom lunsj og middag, og etter middag var det på tide å prøve internettet. Hverken telefon eller data ville koble seg til så vi ble henvist til eit lyst, åpent datarom. Med åpent meiner eg uten vegger, noko som er særdeles upraktisk når ein er i Afrika etter mørkets frembrudd. Innsekter i alle størrelser innvanderte oss mens vi prøvde å sjekke mail så fort som mulig utan å bli spist. 15 minutter på «internett cafe» etter å ha vært så lenge uten nett har aldri gått så sakte…
Nå er det leggetid. I morgon satser vi på at helsa er bedre, og at ekteparet er unge og spreke igjen slik at dei kan reise på safari utan å sutre og være emo!
Dagens funfacts:
-Elefanter har store kjønnsorganer.
-Apekatter har også kjønnsorganer.
-Elephant sands lodge har eit juletre laga av avføring!
-Ibux i Botswana markedsføres som «mens-smerte pille» og smaker sukkertøy! Omnom!
-På Island har dei bibler i nattbordskuffen. I Botswana her dei kondomer. I følge pakken er kondomer til for å redusere risikoen for HIV og AIDS, men de er og effektive for å forebygge graviditet.
Dagens not so fun facts:
-I Norge koster en pakke (12 tabeletter) malariatabeletter 322 kr. Reiser du til Afrika utan disse kan du risikere å måtte ut med over 450 kr pakken. Så om ein er meir enn ein person og skal bli ein stund er det heilt klart lurest å gjøre dette før avreise. Dessutan slipper ein apotekere som prøver å lurer i deg billige kopier med masse bivirkninger som øydelegger ferien din.
-Innsekter er ekkle dyr.
-Land Rovere er teite! Hvertfall når de ikkje virker som dei skal.
-Influensa er også teit!
Midt ute i skogen påsto GPSen at vi skulle sove! Mannen trodde ikkje på GPSen og debuterte som blotter istedenfor, før vi kjørte til der vi egentlig skulle sove…
På vei ut av parken døde vi nesten, men det gikk bra. Vi kom oss til nærmeste bensinstasjon, og lærte at Land Rover i det minste gir beskjed tidlig om at man holder på å gå tom for drivstoff. (De gir og beskjed så høyt at kona mistenker at 90% av alle ulykker med land rover innvolvert er forårsaka av lite drivstoff!)
Spiseelefant og… 
…
Så var det disse nyttårsforsettene som skulle brytes: Meir elefantbæsjing!
Koz 
Leik og morskap 