Eg nyter ein velfortjent pause (det er jo tross alt helligdag i dag) og tar tidlig helg (les:stikker på jobb eit par dager). Eg kjem sterkere tilbake på mandag! Samme tid, samme sted!
Her er litt fin musikk mens du venter:
God helg!
Eg nyter ein velfortjent pause (det er jo tross alt helligdag i dag) og tar tidlig helg (les:stikker på jobb eit par dager). Eg kjem sterkere tilbake på mandag! Samme tid, samme sted!
Her er litt fin musikk mens du venter:
God helg!
Dette er innlegg nr 3. i ein serie av fleire innlegg om ambulansehospitering i Mexico City. Om du ikkje har lest dei andre innlegga kan du lese innlegg nummer ein her og innlegg nummer to her.
Vi er komne til dag nummer 5 med hospitering, og atter eit beredskapsoppdrag. Denne gongen skal vi ikkje sitje 12 timar i ein mørk, kald garasje og sjå på at folk med urinvegsinfeksjon får ibux, men vere tilstades på eit sykkelløp. Og folk med sykkel har jo ein tendens til å kveltre av og til…
Jobben vår går kort fortalt ut på å tusle rundt i gata, drikke brus, spise og kose oss, men slippe alt vi har i hendene og løpe kvar gang kommentatoren byrjar å brøle «AMBULANCIA AMBULANCIA». (Sjå for deg Baywatch, berre med litt meir klede på og utan alt vatnet!)
Har du høyrd historia om «Gutten som ropte ulv»? Eg har ikkje tall på kor mange gongar vi sprang gjennom gatene, men dei fleste gangene var det til inga nytte. Folk kom seg stort sett på beina att og sykla vidare. I løpet av heile formiddagen med beredskap vart det plastra eit skrubbsår og ein stakkar som hadde knukke kragebeinet fekk seg ein bandasje før han kom seg til lege på eigenhand.
Dette biletet oppsummerar eigentleg dagen ganske bra.
Når vi er ferdige på dette oppdraget går turen attende til stasjonen der vi får ein omvisning. Selskapet som vi hospiterar hos minnar som tidlegare nemnt om noko liknande sivilforsvaret (om vi skal prøve å «oversetje» dette til norske forhold). Vi får sjå ungar som vert trent opp, noko som ser ut som ein ekstremvariant av speidaren, og vi får sjå sentralen der det sit folk og følgjer med på overvåkingsvideoar over dekningsområdet.
I løpet av dagane med hospitering (og spesielt på dag nummer fire, der vi opplevde fire trafikkulukker etter kvarandre) har vi sett kor ulike det norske og det meksikanske systemet er, og kor ulikt norsk og meksikansk ambulansepersonell tenkjer. Sidan bloggen min blir lest av «alle» har eg ikkje gått heilt i dybden på desse forskjellane (enno), sidan dette kanskje er for spesielt interesserte, men på det neste oppdraget vi er med på får vi verkelig se desse forskjellane.
Spanskkunskapane våre er som tidlegare nemnt ganske avgrensa, men vi får beskjed om at vi skal på atter ein «choque» (eller kræsj som det heiter på godt norsk). Når vi kjem fram blir vi møtt av ein blodig, men oppegåande mann og ein moped som ligg på bakken. Det visar seg at mannen har drukke ein del før han kveltra på mopeden.
Mannen blir vist inn i ambulansen og vår kjære makker byrjar å vaske vekk blodet han har i andletet.. Han rekkjer meg blodtrykksapparatet og eit stetoskop. Allereie når pasienten kom gåande inn i bilen la eg merke til at han holdt armen i ein litt «unaturleg» stilling, og når eg ser han på nært hald er eg ikkje lengre i tvil om at armen er brekt. Eg peikar på armen og viser han til vår meksikanske venn som er travelt oppteken med å vaske blod, og med eitt innser han han kanskje har viktigare ting å gjere enn å vaske blod.
Pasienten blir med ein gong lagt på såkalt backboard (du veit, denne harde båra eg nemnte i eit tidlegare innlegg, som vi legg pasientar på for å stabilisere ryggen når vi mistenkjer skade), får på seg nakkekrage og armen blir spjelka. Under transporten tek vi målinger som viser at det står relativt bra til med pasienten, og eg får beskjed om at vi gjerne kan ta bilete saman med pasienten om vi vil det (Ja, du gjetta rett: Vi valde å la det vere).
Når vi kjem til sjukehuset stiller vi oss i kø i ein skranke, og ein person (som seinare viser seg å vere lege) insisterer på å opne spjelken for å sjå på brotet før pasienten skal på røntgen. Pasienten, som ikkje har fått noko smertestillande, er tydeleg smertepåverka. Etter dette blir vi sendt vidare på røntgen.
Vår gode venn Oscar poserar med ein «norsk» og ein «meksikansk» hanske. Kvifor han ser så misnøgd ut veit eg ikkje, vi trengte jo ikkje ein gong å stå i kø på røntgenavdelinga!
Etter at dei har teke det dei treng av bilete skal pasienten leggjast inn. Akuttmottaket består av to avdelinger. Ei for kvinner og ei for menn. Pasienten blir lagt i seng og før vi reiser vidare må vi ha med oss utstyret vårt: Pasienten blir flytta frå backboard til seng, nakkekragen blir teke av og spjelken blir bytta ut med pappesker og gaffatape medan pasienten hylar av smerte!
Hadde dette vore i Noreg hadde vi henta ein ny nakkekrage frå lager og venta på resten av utstyret til det var klart (evt. lånt utstyr), men sidan det meksikanske systemet eigentleg ikkje er noko system, er utstyret viktigare enn pasienten, dessverre.
(Ikkje misforstå meg: i Noreg lever vi i overflod, medan dei i Mexico gjer det beste ut av det dei har! Eg klandrar dei overhovud ikkje).
Pappeskene ligg klare til neste pasient som kjem inn med brotskader…
Atter ein lang dag med mykje inntrykk og nye erfaringar er over. Eg har hatt min siste dag i dette ambulanseselskapet. Før vi får lov å gå heim må det litt posering til.
Det er kanskje ikkje synleg, men dette bildet er tatt i det kleinaste augneblunken i heile mitt 25 år korte liv:
Fotografen (på spansk): Alle sammen, sei klitoris!
Eg og Åshild: Hahaha, WHAT?!?
Fotografen: Did you understand that?
Jepp, det var den dagen dei lærte at klitoris er eit internasjonalt ord.
Dag nummer seks er vi tilbake til selskapet vi byrja med. Vi startar dagen med frukost ved ein av byens mange metrostasjonar. Medan vi står der ligg plutseleg dama som lagar frukosten vår på golvet i vogna si. Vi forstår ikkje kva som blir sagt, men kroppspråket hennar skrik at ho har krampe og smertar i foten. Ho får hjelp til å setje seg inn i ein parkert bil meda ein av ambulanseheltene løper (!) for å hente bandasje og isspray. Etter ein runde med issprayen og unødvendig mange lag med bandasje er dama på beina att og vi ender opp med gratis frukost (hurra!).
Som nemnt i det første innlegget hospiterar vi i eit selskap med mange ulike typar ambulansar. Denne dagen har vi fått eit transportoppdrag.
Når eg fortel folk at eg er ambulansearbeidar får eg ofte høyre ting som «Oooi, korleis klarar du det?» og «Huff! Du må sjå mykje fælt». Av ein eller annan grunn er den allmenne oppfattinga at vi som jobbar i ambulansen vassar i blod, død og forderving. Sanninga er heldigvis ein heilt annan, ein stor del av oppdraga består av såkalla vanlege turar der vi køyrer gamle tante Olga frå sjukeheimen til legetimen sin og attende (o.l). Dette er dagen vi lærer at transportoppdrag i Noreg og transportoppdrag i Mexico er to heilt forskjellige ting!
Denne ambulansetjenesten har ein eigen ambulanse til transportoppdrag. Denne er kun utstyrt med ein båre og rullestol. Vi køyrer til ein av byens betre strok og stoppar ved eit stort, flott hus. Kun ein gong tidlegare har vi vore heime og henta nokon, då vi henta ein dame som bodde i eit svært lite og overfylt hus med fleire born. Denne gongen skal vi hente ein mann som bor åleine med hushjelpen sin i eit kjempestort og flott hus. I motsetnad til den gjennomsnittlege meksikanar snakkar mannen flytande engelsk.
Mannen har parkinson og er sengeliggjande. Vi hjelper han over i rullestolen og køyrer han i heis ned i 1.etasje der båra står. Vi trillar mannen ut i bilen og byrjar å køyre. Vi får inntrykk av at det er lenge sidan sist mannen var ute, og han verkar nøgd med å komme seg ut av huset.
Vi køyrer gjennom byen og kjem omsider fram til det som viser seg å vere verksemda der mannen var ansatt før han pensjonerte seg. Mannen blir trilla inn og signerar ein kontrakt før vi køyrer han heim att. Med andre ord var det ingen medisinsk grunn til at mannen fekk ambulanse. Han måtte vere tilstades for å signere ein kontrakt og han hadde pengar nok til å betale for ambulansen. (Dette gjer litt inntrykk på ein stakkar bortskjemt nordmann når ein har i bakhovudet at ei skada 14 år gammal jente to dagar i forvegen ikkje fekk ambulanse fordi foreldra hennar ikkje hadde råd til å betale for det).
Ambulanseoppdraget blir avslutta heime hos mannen der mannen betalar tilsvarande 600 NOK for turen. 600 kr høyrest kanskje ikkje mykje ut, men i Mexico tilsvarar dette oppimot ei månadsløn for ein dårleg utdanna, hardtarbeidande person. For å samanlikne, kostar ein tur på metroen 2 kroner og 50 øre.
I morgon kjem innlegget om den siste hospiteringsvakta, då vi hadde ei døgnvakt hos meksikansk røde kors, så følg med!
Fortsetjing følgjer…
Dette er innlegg nummer to om ambulansehospiteringa i Mexico City. Om du ikkje har lest innlegg nr. 1 kan du lese det her.
Vi er komen til dag nummer tre med hospitering og har fått beskjed om å møte opp ekstra tideleg. Vi har fått i oppdrag å stå i beredskap på ein «stor konferanse» på eit hotell. For å gjøre ein lang historie og tidenes lengste dag veldig kort: Vi stod over 12 timer i ein garasje og den eineste pasienten vi traff i løpet av dagen var ei dame som sannsynligvis hadde ein urinvegsinfeksjon! (Som alle veit er jo urinvegsinfeksjonar svært dramatiske greier…NOT!). Pasienten fekk to ibux og det var det… Vi fikk hvertfall skrevet eit par postkort den dagen.
God tid til ein liten «fotselfie».
Etter tre dager i ein privat ambulansetjeneste der det vanligste spørsmålet som ble stilt var «Har du forsikringspapirer?» (Istadenfor til dømes: «Korleis har du det?», «Kvar har du vondt?» osv) innsåg vår kjære meksikanske kollega at vi ikkje var komen rundt halve jorda for å sjå dei dele ut ibux til folk med urinvegsinfeksjon. «Eg har vener i eit anna selskap. Der skjer det litt meir spanande ting! Der kan dykk sjå blod!» Det var kanskje ikkje akkurat det han sa (eller kanskje det var det! Eg kan jo egentlig ikkje spansk) men på dag nr. fire går vi frå den private ambulansetjenesten til ein halvprivat ambulansetjeneste/sivilforsvar-isj greie.
Viste du at det kvart år skjer over 4 millionar trafikkulukker i Mexico? Dag nummer fire er hvertfall dagen vi skal få være med på fire av disse (og vi får endelig sett litt bittelitt blod)! Vi blir satt av på eit busstopp der vi skal møte ambulanse nummer to. Med blålys og sirener er det såvidt vi klarer å hive oss inn i den allerede ganske fulle ambulansen før turen går til den første trafikkulukka.
Eg er glad eg vanligvis jobber på ein plass som er litt lettere å uttale enn «Azcapotzalco».
Når vi kjem frem til ulukkesstaden er det første vi tenker at «dette har gått bra». Ein av ambulansefolka blir sittande lenge med ein av pasientane og lytter med stetoskop utanpå genseren hennar. Det viser seg seinare at kvinna er gravid i 1.trimester.
(For alle uerfarne: Å lytte med stetoskop er i seg selv en ganske vanskelig oppgave i eit stille rom. Når ein i tillegg prøver å høyre eit foster i trafikkstøy med fleire lag med kler oppå: Umogleg!). Kvinna fremstår som uskadd og men blir køyrd til sjukehus for kontroll.
Etter denne trafikkulykken går alt slag i slag og før vi veit ordet av det har vi vært med på fire trafikkulykker etter kvarandre. Ein motorsyklist som blei påkøyrd av ein bilist med diabetes (her får eg endeleg sjå blod når eg får beskjed om å måle blodsukker!), en front mot front ulykke og en politimann på motorsykkel som velta. Felles for alle ulykkene var at ingen av pasientene fremsto alvorlig skada, men vi lærte fort kor feil det meksikanske systemet virka: Pasienten som var minst skada (av alle pasientene i disse fire ulykkene) blei transportert til sjukehus. Ein av pasientane, ei 14 år gammal jente som potensielt kunne hatt alvorlege skader blei ikkje transportert til sjukehus i ambulanse fordi foreldra hennar ikkje hadde råd til å betale for ambulansen. Prisen på ein ambulanse i Mexico er avhengig av kven som henter deg. Er det ein privat ambulanse koster det fort ein formue, men om Røde Kors kjem er det gratis. Behandlinga er sjølvsagt deretter. Mangelen på system gjør og at ein aldri veit kven som kjem og henter deg, kva behandling du får og kva det vil koste.
Så var det på tide med lunsj då:
Du trodde kanskje du viste kva taco er? Du tar feil! Dette er taco!
Tacoen du finner på ein gjennomsnittlig norsk ambulansestasjon ein laurdags kveld kan definitivt ikkje sammenlignes med tacoen en gjennomsnittling meksikansk ambulansearbeider spiser til lunsj ein fredags formiddag. Kva som var oppi gryta, lurer du kanskje på? Eg lurar heller på kva som ikkje var oppi gryta. Toros tacokrydder var iallefall ikkje til stede, men kva gjør vel det når ein har sukker, tarmer og innvoller ein kan kose seg med.
Etter 4 trafikkulykker på rappen og tidenes ekleste lunsj (som vi heldigvis slapp å spise fordi Åshild er vegeterianer! ❤ ) får vi beskjed om å køyre til metroen der nokon har fått bruddskader. Etter å ha «lest» litt for mykje meksikanske aviser (altså sett på svært detaljerte, groteske bileter) ser eg for meg ein lik klistra ut over jernbaneskinnene i ekte Mexico-stil!
Når vi kjem fram til staden sit ei dame med hoven ankel på fortauskanten. Det viser seg i løpet av alle hospiteringsdagene at det å ha illt i foten er svært vanleg i Mexico. Den alvorlege tilstanden (ja, du leser ironien mellom linjene her) krever ofte ambulanse og avansert behandling i form av smertestillende/betennelsesdempende krem og store mengder bandasje. Denne turen er utan unntak. Etter å ha blitt smurt inn og bandasjert blir dama frakta til lege for kontroll.
Etter dette får vi melding om at vi skal på eit «spesialoppdrag». Pasienten er ein kjenning av ambulansefolka og stemmninga blir god når ambulansen kjem frem og attpåtil har med seg blodne jenter.
Mannen har ein absess under kneet. Du veit, ein sånn svææær klump full av betennelse og gugge. Heldig som eg er får beskjed om at eg skal presse ut faenskapet. Mannen snakker dårleg engelsk og eg prøver å forklare at heime i Noreg er dette ei sjukepleiaroppgåve. Dei gir seg ikkje. Jobben skal gjøres!
Eg tar på meg hansker. Alle bileta frå absessfilmane på youtube passerer i revy. Eg blir kvalm og uvel (trykking på linken er på eige ansvar). Eg legger ein kompress over absessen og presser mens eg ser for meg folka på youtube som får denne kvite, illeluktande gugga spruta i anletet.
Eg presser som ein helt, men til ingen nytte. Meksikanerene ler av meg og kaller meg pingle (nei, eg aner egentlig ikkje kva dei faktisk sa, men eg ser for meg at det var noko i den duren.) Til slutt gir dei opp og ein av mannfolka overtar. Det er sjølvsagt ikkje lett å presse ut ein absess utan hull i, så etter eit tappert forsøk finner han ut at han må grave eit lite hull. Istadenfor å lage dette hullet med ein skalpell (som eg tror er normal prosedyre) så graver han seg heller eit lite hull med fingerneglen sin. Og eg som trodde at det ikkje kunne bli kvalmare enn meksikansk taco!
(Vi kaster sjølvsakt ikkje bort tida! Mens dette sjer får Åshild eit aldri så lite lynkurs i bandasjering fordi sonen til denne mannen tilfeldigvis og hadde litt illt i foten).
Etter litt pirking så renner pusset i strie straumar! Imens pågår den vanlege diskusjonen om kva vi har sett av turistattraksjonar i Mexico og kva vi skal sjå av turistatraksjonar i Mexico. Dei lurer og på korleis vi har det i Noreg og ikkje minst kva vi drikker i Norge. Og då er det sjølvsagt ikkje «vann og melk» dei vil høyre om, men dei alkoholholdige tinga. «Har dykk smakt rompope?» spør pasienten. «Nei» svarer vi som sant er. Det som skjer videre kan dere prøve å gjette dere til…
Sa nokon kulturkræsj?
Etter ein lang dag med mykje inntrykk og arbeidsoppgaver som var litt meir enn å bare dele ut piller er vi godt nøgde, og ser frem til fleire arbeidsdager i ein litt travlere teneste enn det vi var i først.
I morgon er ein ny og spanande dag (ein av dei mest spanande etter mi meining).
Forsetjing følgjer…
Den som venter på noko godt ventar av og til forgjeves. Men ikkje denne gongen! Her kjem endeleg blogginnlegga om ambulansehospiteringa i Mexico City som eg veit mange har venta på!
Her er oppsummeringa av 7 lange dagar og eit døgn med hospitering i ein av verdas største og farlegaste byar (og litt av den lange vegen for å kome dit). Inntrykka er sjølvsagt mange, så for at dette ikkje skal bli verdas lengste blogginnlegg så deler eg det opp i tre eller fire delar. Det blir posta eit innlegg kvar kveld klokka 19.00, så då har dykk noko å sjå fram til dei neste dagane.
Og om nokon har spørsmål eller innspel, så slå dykk laus i kommentarfeltet! Eg skal svare så godt eg kan!
Førsteinntrykket av meksikansk redningsteneste fikk vi allereie i Acapulco, der vi var i 2 veker, mesteparten av tida fanga på grunn av tragiske naturkatastrofer. Sjølve naturkatastrofa såg vi lite til, men vi fekk likevel oppleve litt action. Straumen på hotellet kom og gjekk som det passa han. Ein vakker kveld då eg og Åshild såg film på hotellrommet og straumen gjekk observerte eg blålys utanfor hotellvindauget.
…Og blålysa forsvann aldri. Nysgjerrige som vi var tok vi turen ut på terassen for å observere «Bomberos» (brannvesen), «Ambulancia» og «Policia» utanfor. Utolmodige som vi var (les: svoltne på litt spenning) tok vi turen ut for å verte vitne til politi og brannvesen i skjønn foreining i eit røykfylt rom, medan ambulansen stod utanfor og venta. Historia fekk heldigvis ein lukkeleg slutt: Den brennande madrassen vart boren ut og slukka og ingen vart køyrd til sjukehus med røykskadar.
Oversatt til norske forhold, for dei som ikkje har peiling på korleis ting eigentleg fungerar (i Noreg): Om ein madrass hadde teke fyr på eit hotell er det særs sannsynleg at brannalarmen hadde gått på eit eller anna tidspunkt (det gjorde han ikkje i dette høvet). Og om brannalarmen hadde gått hadde det vore særs sannsynleg at hotellet hadde vorte evakuert (det skjedde heller aldri). Etter ei lita stund hadde brannfolk, ambulanse og politi kome fram til staden. Brannfolka hadde hatt på seg naudsynt verneutstyr og gått inn og slukka brannen, ambulansefolk hadde tatt seg av eventuelle skadde og politiet hadde tatt seg av organiseringa av skadestaden. Om nokon mot formodning hadde gjort det på den meksikanske måten og sprunge inn i det brennande hotellet utan verneutstyr så hadde nok den norske legen / ambulansen innsistert på at alle måtte på sjukehus til observasjon. Men sidan det ikkje var nokon norsk ambulanse der, reise alle frå staden med tung pust og svarte lunger…
Siste kveld i vakre, men farlege Acapulco.
Etter to veker i «Mexicos drapshovudstad» Acapulco kunne vi skryte på oss å ha overlevd både ein hotellbrann, ei naturkatastrofe og det faktum at vi tilbrakte to veker i ein av verdas farlegaste byar. Etter to veker fanga i ferieparadis kunne to forventingsfulle jenter sette seg på bussen til Mexico City med eit lite håp om at nå ordnar alt seg.
Som ein del kanskje har fått med seg så ordna det seg ikkje. Ikkje i det heile tatt faktisk! Etter mykje mailer fram og attende fekk vi i ordna eit møte med kontakten vår i Røde Kors. Etter nokre dagar med venting kom omsider dagen der vi fekk møte han og ein kollega over ein kopp kaffe på Starbucks. Vi fekk høyre korleis det meksikanske systemet fungerte (eller ikkje fungerte, for å vere heilt presis) og vi prøvde å gje dei meksikanske ambulansearbeidarane eit lite bilete av korleis ting fungerer i Noreg. Vi fekk også atter ein gong beskjed om at det framleis mangla ei siste stadfesting på at alt var ok, og at det kunne ta nokre dagar fordi denne sjefen som måtte fikse dette framleis var i Acapulco (hersens Acapulco!). Om ting mot formodning ikkje skulle ordne seg kunne han kanskje hjelpe oss inn i ein annan ambulansetjeneste…
Dagane går og mailar blir sendt. På eit tidspunkt sluttar vi å få svar på mailane, og to frustrerte jenter sit på eit hostellrom i Mexico City og er lei av å vente. Avreisedato nærmar seg med stormskritt, og ingen ambulansehospitering er i sikte. I desperasjonen spurde vi vår gode venn google om han hadde adresser til nokre ambulansestasjonar i nærleiken. Han hadde heldigvis adressa til fleire. To frustrerte jenter tek saka i eigne hender og byrjar jobben med å banke på dørene på relativt tilfeldige ambulansestasjonar. Vi skal heldigvis ikkje lengre enn til stasjon nummer to før vi får napp…
Å gjere seg forstått på spansk er ikkje veldig enkelt når ein i utgangspunktet ikkje snakkar spansk (Åshild sin portugisisk ble tolka som «fransk») og når ein i tillegg fortel at ein vil jobbe og faktisk gjer det gratis då må ting inn med teskei. Men det er ikkje kvar dag norske, blonde jenter går frå dør til dør i ein meksikansk storby og tigg om å få jobbe gratis. Det ordna seg til slutt, sånn det alltid gjer for snille jenter…
Selskapet vi får lov å hospitere hos er eit privat selskap med fleire forskjellige ambulansar frå kategorien båretaxi (utan utstyr) til intensivambulanse (med relativt avansert utstyr, men likevel utan viktig utstyr som til dømes hjartestartar).
Vi møter opp klokka 8 første dag. Vi kjem til nyvaska bil og får beskjed om at vi skal køyre ut og stå i beredskap. For meg som er van med fjell og fjordar på alle kantar er dette eit velkjend fenomen. Etter nokre timar i bilen, kalde og trøytte får vi omsider tur. Ei dame har hatt ein litt for hard takling på fotballbana og ramla og slått hofta si.
Når vi kjem fram har ein annan ambulanse på staden frakta pasienten ut av bana. Ho blir lagt på backboard (ei båre som ein brukar på pasientar der ein ønskjer å stabilisere kroppen etter ulukker der ein mistenkjer skade i nakke / rygg.) Dette er i utgangspunktet ein både tungvint og ukomfortabel måte å frakte folk på, så dette er ikkje noko ein gjer berre for gøy. Ho blir stroppa fast og køyrd inn i bilen. Når vi kjem i bilen legg ambulansepersonellet inn ein veneflon (eit plastrør i armen der ein kan gje medisinar rett i blodet). Dei koplar opp ei flaske med ein desiliter ringer (Ringer=saltvatn med elektrolytter). I ekte «load and go»-stil blir pasienten køyrd til sjukehus med smerter i hofta. Blålys og sirener er sjølvsagt på plass…
I Noreg hadde dette vore ein såkaldt hastetur der vi hadde køyrd pasienten til legevakt og røntgen i roleg og behageleg tempo.
Det er den einaste turen vi får den første dagen. Dag nummer to får vi først ein overflytting frå eit sjukehus til eit anna. Selvfølgeleg skjer også dette med blålys og sirener trass i at pasienten er ferdig behandla.
På tur nummer to denne dagen får vi beskjed om at ei dame har hjarteproblemar. Vi kjem fram til ein heim der ei dame med fleire born rundt seg sit og græt. Når vi kjem spring borna inn på rommet sitt, tydeleg uroa for mora. Dama ser ikkje ut til å ha noko smerter. Når vi får transportert henne ut i bilen sluttar ho å svare på tiltale. Mykje tyder på at det er ein psykiatrisk pasient. Vi leverer pasienten på ein lokal klinikk der dei er minst like opptatt av dei norska «paramedicane» som pasienten. (Legen hadde jo trass alt vore i Bergen ein gong og var storfan av norsk black metal!)
To trøytte norsk jenter er akuratt ferdige med dag nr. 2 med hospitering.
Tilbake frå oppdraget venter «stasjonshundane» (eller «perro» som dei og blir kalla) tolmodig på kos.
Forsetjing følgjer…
Ein eller annan gong for veldig lenge siden slutta antennene mine å vokse. Du veit, dei antennene som forteller deg kva tid du skal være flau eller ikkje. Av og til hadde dei sikkert vært praktiske, men av og til er eg veldig glad for at dei er så korte som dei er.
29 kg + 36 kg = 65 kg. Å gå tur i skogen med 65 kg (fordelt på to individer med ulik oppfatning av kva som er spennende og ikkje) er ein ny opplevelse for meg. Dei første 200 meterne såg eg for meg at eg aldri kom til å nå fjelltoppen eg hadde som mål for turen, men etter hvert så løsna det. Litt etter litt blei alt betre og fjelltoppen virka plutselig ikkje så uoppnåeleg likevel.
Men, plutselig står den der!
65 kilo med pubertal, gal hund synes dette er noko av det artigste de har sett på lenge og i løpet av brøkdelen av eit sekund ligger matmor langflat og vondbroten foran fire forvirra ungdommer og ein liten hårdott.
Hadde antennene mine hatt rett lengde hadde eg sikkert gravd meg eit hull i bakken, men istedenfor fikk eg hjelp til å komme meg opp og videre. Klok av skade så klamra eg meg fast til eit tre då vi møtte på hund nr. 2. Og istedenfor å nyte utsikten på toppen fant eg ei grein å binde dei smårabiate hundane i mens eg studerte skadene mine og tenkte over kor flaut dette egentlig hadde vært om eg var ein person som brydde meg om denslags.
Ironisk nok finner spotify ut at det er eit passende tidspunkt å spele «Sometimes you can’t make it on your own» av U2 idet eg skal til å begynne på heimvegen. Takk for den, men sjølvinnsikten er det faktisk ingenting i veien med!
Litt skrubbsår, litt brannsår og det heftigste blåmerket på fleire år! Det er lenge til eg går tur aleine i skogen med 65 kg hund igjen.
Til slutt litt musikk, som eg egentlig hadde tenkt å poste i forrige innlegg. Denne er til Olav Emil som er på lastebiltur (sjølv om lastebilturen snart er ferdig):
Det er hull i min kalender, og min trailer har full tank
Eg ser ikkje bak meg lenger. Lever nå, og tenker fram
Kom kom kom an baby. Kom kom kom an
Eg skal regna på deg og ditt støv og din sand
Har du og blå bein? Våkner du og av at den eine foten kjem borti den andre når du søv om natta? Har du tryna i det siste?
Dagens soundtrack:
Då eg starta denne bloggen for halvanna år sidan var planen å skrive om alle dei fine tinga her i livet. Reise, leik og morro! Desverre inneholder livet svært lite leik og morro for tida, så da får vi vel skrive litt om dei kjipe tingene og då…
Ikkje for å skryte, men eg ser på meg sjølv som ein ganske sympatisk, godhjerta person. Eg har ein jobb der er møter folk som har det vondt, og eg har til tider ganske vondt sjølv. «Det er alltid nokon som har det verre» er det mange som trøyster med. «Ja, det er vel det…». Kva er poenget? Skal ein liksom finne trøyst i at andre har det verre enn ein sjølv?
Når eg ligger i fosterstilling i eit mørkt rom med øynene tildekka, drøymar om øyreproppar og har smerter eg ikkje ein gang unner min verste fiende, skal eg liksom trøyste meg med at «Det er alltid nokon som har det verre!»? Kva er det poenget med det?
Då denne dukka opp i nyhendestraumen min på facebook tenkte eg sånn ca:
«FU MOFO’s! Dere veit da for svarte ¤%&?@¤% ikkje kva dere snakker om! Dustedrittfolk!»
I dag har vært ein hard men produktiv dag. For å gjøre ein lang og ganske uinteressant historie litt kortere; Etter å ha gått av vakt stod eg «plutselig» heime på trappa, med parkeringsbot, sjukemelding og ein pose meg nytt «knask» frå apotektet i neven og innsåg at «livet mitt er tross alt ikkje så ille…
…eg er i det minste ikkje ein hund med 5 sting under poten og ein lampeskjerm rundt halsen!»
«Det er alltid nokon som har det verre» Hunder med lampeskjerm rundt hovudet til dømes!
Plutseleg forstod eg #Denfølelsen !
Har du ein dårlig dag i dag? Har du lampeskjerm rundt hodet og 5 sting i poten? Eller har du fått parkeringsbot kanskje? Kommentarfeltet er til for å brukes!