«…so much faster than you could say disaster…»

Ein eller annan gong for veldig lenge siden slutta antennene mine å vokse. Du veit, dei antennene som forteller deg kva tid du skal være flau eller ikkje. Av og til hadde dei sikkert vært praktiske, men av og til er eg veldig glad for at dei er så korte som dei er.

29 kg + 36 kg = 65 kg. Å gå tur i skogen med 65 kg (fordelt på to individer med ulik oppfatning av kva som er spennende og ikkje) er ein ny opplevelse for meg. Dei første 200 meterne såg eg for meg at eg aldri kom til å nå fjelltoppen eg hadde som mål for turen, men etter hvert så løsna det. Litt etter litt blei alt betre og fjelltoppen virka plutselig ikkje så uoppnåeleg likevel.

Men, plutselig står den der!


65 kilo med pubertal, gal hund synes dette er noko av det artigste de har sett på lenge og i løpet av brøkdelen av eit sekund ligger matmor langflat og vondbroten foran fire forvirra ungdommer og ein liten hårdott.

Hadde antennene mine hatt rett lengde hadde eg sikkert gravd meg eit hull i bakken, men istedenfor fikk eg hjelp til å komme meg opp og videre. Klok av skade så klamra eg meg fast til eit tre då vi møtte på hund nr. 2. Og istedenfor å nyte utsikten på toppen fant eg ei grein å binde dei smårabiate hundane i mens eg studerte skadene mine og tenkte over kor flaut dette egentlig hadde vært om eg var ein person som brydde meg om denslags.

Ironisk nok finner spotify ut at det er eit passende tidspunkt å spele «Sometimes you can’t make it on your own» av U2 idet eg skal til å begynne på heimvegen. Takk for den, men sjølvinnsikten er det faktisk ingenting i veien med!

Litt skrubbsår, litt brannsår og det heftigste blåmerket på fleire år! Det er lenge til eg går tur aleine i skogen med 65 kg hund igjen.

This slideshow requires JavaScript.

Til slutt litt musikk, som eg egentlig hadde tenkt å poste i forrige innlegg. Denne er til Olav Emil som er på lastebiltur (sjølv om lastebilturen snart er ferdig):

Det er hull i min kalender, og min trailer har full tank
Eg ser ikkje bak meg lenger. Lever nå, og tenker fram
Kom kom kom an baby. Kom kom kom an
Eg skal regna på deg og ditt støv og din sand

Har du og blå bein? Våkner du og av at den eine foten kjem borti den andre når du søv om natta? Har du tryna i det siste?

«Skru på sirenen og gje meg varige mèn»

(Ein av grunnane til at det er umulig å sove ei heil natt i Mexico City utan øyreproppar! Funfact for folk som ikkje har peiling på sirener: I Noreg har dei fleste utrykkningskøyretøy to sirener som dei veksler mellom! I Mexico er talet uendeleg og dei har ein radio/megafon i tilegg!)

6 dagar med hospitering er gjennomført og statistikken sålangt ser sånn ut:

5 trafikkulykker (dei fleste mindre alvorlige)
2 tømminger av absess (!)
2 Idrettskader
1 mulig beinbrudd
1 overflytting frå sjukehus til sjukehus
1 psykiatri
1 skrubbsår
1 urinvegsinfeksjon
1 transport av sengeliggende pasient frå heim til bedrift for å skrive under på (ikke helserelaterte) papirer for så å køyre heim igjen.

Eg skal innrømme at eg forventa sjangsen for å treffe på pasienter med litt meir «spennende» tilstander var litt større i ein millionby enn i lille bygde-Noreg, men realiteten er vist ein heilt annan. Meksikanere har i det minste ein tendens til å få den minste lille ting til å virke spennende.

Til nå har vi hatt 3 dager i ein privat ambulanse og 2 dager i ein offentlig ambulanse. Ein relativt stor andel av pasientene ville aldri vært i nærleiken av ein ambulanse om dei befant seg i Noreg, men fordi det er penger i bildet får dei hjelp av ambulansen likevel (ofte i form av ibux, voltarolkrem og enorme mengder bandasje, også på ubetydlige skrubbsår).

Vi har og vært vitne til at pasienter som (etter vår meining) burde få hjelp/legetilsyn etter ulykke ikkje får det på grunn av kostnadene.

I morgon er 2.siste dag i Mexico City og siste dag med hospitering (for min del) og atter ein gang prøver vi oss på ein ny teneste. Kanskje i morgon er dagen vi får sjå dei tinga som preger avisforsidene og gjør Mexico City til verdas 2.farligste by?